Det var en tragedie for oss alle. Ingen hadde noen gang tenkt på at dette kunne skje. Det kunne ikke være sant. At man plutselig skulle våkne opp en dag og finne ut at man aldri skulle få verken se eller snakke til han igjen. Det kan virkelig ikke gå ann. Han som var en så sprudlene å glad gutt. Han kunne aldri ha skadet noen, og han levde for å glede de andre rundt seg. Det brune håret hans som alltid flagret med vinden og skapte en magisk stemning. Ingen fortjener å miste livet når man er så ung. Han hadde jo så utrolig mye igjen å oppleve. Det er ubegripelig. Hvorfor festet vi i det hele tatt? Hvorfor var vi så dumme at vi drakk alkohol? Det var jo bare halvparten av oss som var gamle nok til det, så hva var vitsen? Trodde vi virkelig at alt skulle gå bra for seg? Alle vet jo at man ikke er riktig rett i hodet etter å ha inntatt store mengder med alkohol. Hvorfor måtte han? Hvorfor måtte han takke ja til å prøve piller? Han var så full at han ikke viste hva som var rett og hva som var galt. Hvorfor? Alle vet jo at man hvertfall ikke skal blande piller og alkohol. Herregud. Hvorfor måtte dette skje?
Skyldfølelsen smyger seg langsomt inn i kroppen min der jeg sitter å tenker tilbake på hvordan han var og hva som skjedde. Jeg er så fortvilet. Jeg vet jo at denne saken kommer til å etterforskes, og da kommer det også frem at det var jeg som kjøpte alkoholen til han. Øynene mine blir fylt med tårer. Salte tårer fylt med anger og fortvilelse. Klumpen som sitter i halsen min er så stor at det kjennes ut som det ligger en piggtråd ned gjennom luftrøret mitt. Følelsen av å bli kvalt blir straks brutt med en høylytt gråt. Det var først nå jeg innså hva jeg hadde gjort. Jeg hadde rett og slett tatt livet av en helt uskyldig person. Alt sammen var min feil. Hadde jeg ikke kjøpt den alkoholholdige drikken til han ville dette aldri ha skjedd. Jeg er redd. Frykten sprer seg over hele kroppen min, og der sitter jeg. Skjelvende og fortvilet mens jeg forbrilsk tørker tårene som renner ut av øynene mine som en foss. Det kunne sammenlignes med Victoria falls. Det er jeg sikker på. Tankene bare strømmer på. Jeg fortjener ikke å leve. Jeg vil bare dø. Jeg er fylt av hat. Hele kroppen min er fylt med hat. Jeg hater meg selv for det jeg har gjort. Hellvete heller!
Jeg løper ut. Jeg må bare bort. Vekk fra alt, mens jeg håper fra at jeg skal våkne fra dette forferdelige marerittet. Opp der grønne gresset, og inn i skogen. Jeg trenger luft. Det føles som om at jeg løper gjennom en trang og mørk korridor. Skyggene av trærne bare blafrer forbi. Desto mer jeg løper, desto mer kommer følelsen av å være fanget fram i meg. Jeg er fanget i min egen kropp. Jeg klarer ikke tenke klart. Det eneste jeg vil er at jeg skal slippe fri. Slippe fra fra alt av tanker, og bare plutselig være meg selv igjen. Slippe fra fra hele omverdenen. Jeg fortjener ikke leve.
Med ett våkner jeg. Jeg setter meg opp i senga mens jeg gisper etter luft. Akkurat i natt er det to år siden han døde. To år fylt med selvhat og lysten til å dø. To år med dype kutt på armene. Jeg ble sittende å tenke på den natten alt gikk galt. Bare det å huske reaksjonen min og alt ned til hver minste detalj. Det var direkte motbydelig. Følelsen av å være ung og levende ble lett til følelsen av å være innesperret i sin egen kropp. Det som skjedde den natten forandret meg helt.
Jeg ser forsiktig ned på armene mine. Armene mine som er fylt med store hvite arr. Den smerten jeg hadde da arrene kom til, er ingenting i forhold til den smerten jeg har inni meg. Inne i hjertet mitt.
Ett arr på armen ett i sjelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar