Har vokst opp i et hjem der min eldste bror har vært rusmisbruker. Han kom flere ganger beruset hjem, kjeftet og smalt hele tiden. Mamma taklet det ikke spesielt bra, så da satt resten av ungene å ble utelatt. Jeg var blandt annet en av dem. Han var også omsorgsfull osvosv, men det var når han ikke var dopa. Så jeg visste jo liksom ikke hva jeg skulle forvente å komme hjem til. Enten så var han dopa, og alt gikk til helvette, eller så satt han der å tok vare på oss. Det var en ganske vanskelig situasjon, og jeg følte mange ganger at jeg ikke ville dra hjem i det hele tatt. Han har flydd inn og ut av avrusning en del ganger, og jeg har blitt like skuffa hver gang. Med en gang han kom hjem på permisjon, så tok han opp kontakten med de gamle vennene sine, og alt gikk rett vest. Det resulterte med at han ble kastet ut av avrusningen, for dem gir ikke sjangser når en ikke kan holde seg narkotikafri.
MEN, det var inntil jula07/sommeren 08. Da valgte han å prøve på nytt med ny avrusning. Jeg hadde så klart ingen tro på han, for det hadde vært like tungt hver gang han skuffet meg og familien min. Så denne gangen tenkte jeg bare det verste, så det ikke skulle såre meg like mye. Det angrer jeg faktisk litt på den dag i dag, for nå er han faktisk rusfri! Jeg hadde aldri trodd at det kom til å skje. Men takket være mamma, pappa og andre folk rundt han, klarte han det.
Nå er han foresten i full gang med bo-trening, og har begynt på skolen (kristen skole). Der traff han faktisk den jenta han i dag er forlovet med.
Var å besøkte dem for ei uke siden, og da sa han "Se lillesøster, alt går bra til slutt!" Det var så nydelig å høre han si det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar